Vestkant-aksjonisten

Egentlig kjempet hun for en barnehage på Huseby. Nå har Margrethe Geelmuyden jobbet ett år på heltid mot den amerikanske ambassaden. Om én uke står det endelige slaget. Hun er blitt utskjelt og latterliggjort som «ressurssterk vestkantdame» i front for noen «rike villaeiere på Makrellbekken». Det tar bergenseren uten snev av skarring med knusende ro.
- Det blir et så stakkarslig angrep. Der jeg vokste opp i Bergen, var øst og vest og sosial bakgrunn helt uinteressant. Det var veldig fremmed for meg da jeg flyttet til Oslo 22 år gammel, sier hun og vrenger av seg Bergans-jakke og skjerf. - I den grad min familie bedømte andre, var det ut fra hvor mye de gikk på tur.
Den kjernesunne frontfiguren i Husebyaksjonen har gått nok en tur gjennom den gedigne, snødekkede ambassadetomten for å vise Aftenposten hva saken handler om: At vestkantens største friområde etter Frognerparken er det eneste stedet i Oslo-området amerikanerne kan tenke seg ny ambassade.
- Naturområder oppstår ikke. De må vernes. Jeg ble så utrolig provosert da vi bare ble fortalt at saken var avgjort. At norske politikeres eneste reelle argument er at amerikanerne vil ha det slik.
Helt åpent. Men om byrådet trodde saken var avgjort, tok de feil. Utfallet er fortsatt åpent når bystyret om én uke omsider avgjør den årelange ambassadestriden. Ikke minst fordi 44-åringen har tilbragt over ett år nesten på heltid i de politiske og byråkratiske irrgangene i Oslo. Egentlig skulle hun skrive lærebok om kommunikasjon etter å ha vært hjemme med datteren Emma (3) i to år, ved siden av å forelese i strategi på BI. Både bok og barn i samproduksjon med sin tidligere sjef i Geelmuyden.Kiese, Hans Geelmuyden.
- Jeg ble sammen med sjefen, ja. Ikke helt etter boka, men sånn var det, konstaterer hun nøkternt, mens hun stadig hilser på kjente i den lille kafeen i Njårdhallen.
Reiseleder. Til firmaet ble hun headhuntet etter å ha vendt nyskilt hjem til Norge med «en CV ingen skjønte bæret av». Ballasten var såpass mangfoldig som reiseleder i Skandinavia, studier i spansk, tysk og japansk, prosjektdirektør i et japansk firma. Lang botid i Tokyo, inkludert flere år som pendler til både Manhattan og Boston.
- Ved å være i fremmede omgivelser lærte jeg å bruke de mulighetene du ser og kan skape. For eksempel var jeg engelsklærer for en av Japans mest kjente gründere og endte opp som hans strategiske rådgiver.
Oppgaven var ironisk nok å være firmaets bindeledd til USA og amerikansk kultur.
- Jeg har ingenting imot amerikanere. Jeg lærte å snakke amerikansk 13 år gammel, av nabojenta. Jeg har vært gift med en norskamerikaner og har bodd lenge i USA. Vi gjør ikke opprør mot USA, men mot byrådet.
- Men på Huseby vil dere ikke ha amerikanere?
- Jo! De er hjertelig velkomne til Forsvarets overkommando og den 70 mål stor tomten på den andre siden av skogen. Men Forsvaret solgte til utbyggere, etter å ha solgt 40 mål friområde til amerikanerne. Det var da vi skjønte at det kommer et kilometerlangt, tre meter høyt gjerde, at folk begynte å våkne.
Furie. Da oppvåkningen først skjedde i fjor høst, var det naturlig at hun som hadde jobbet for å gjøre et forlatt heimevernsbygg til barnehage tok ledelsen.
- Velforeningen kontaktet meg fordi jeg var en kjent furie i nabolaget. Jeg satt på masse mail-adresser og hadde lært litt om politisk lobbying. Og om hvilke Kafka-prosesser du kan havne i.
Siden har hun og de ni andre i aksjonsgruppen produsert argumenter som har mobilisert 10 000 underskrifter og halve bystyret - minus to stemmer.
- Men har ikke folk på Ruseløkka også svært gode argumenter når de frykter at de må leve med et terrormål i årevis?
- Jo, de har en god sak, og vi støtter målet deres. Men byrådet har en dårlig løsning. Selvsagt finnes det en annen mulig tomt hvis alle parter er villige til å gi litt.
- Har du overrasket deg selv i denne prosessen?
For første gang må den svært taleføre aksjonisten ta tenkepause.
- Hmmm . . . Ja, kanskje litt. Jeg er egentlig en veldig privat person som liker å være alene. Jeg legger meg klokken ti og kaster ut middagsgjester før tolv. Men samholdet i aksjonen har gjort oss sterke. Meg også. Dessuten er jeg endelig blitt mor. Jeg har fått et annet fokus - utenfor meg selv.
«Jeg har ingenting imot amerikanere. Jeg lærte å snakke amerikansk 13 år gammel, av nabojenta»
«Naturområder oppstår ikke. De må vernes»