Planløs byutvikling

Dagbladet 16. juli 2008

Av Gudleiv Forr

Allerede de gamle grekere innså at byutviklingen måtte styres.
Byplan har derfor vært en kjerneoppgave for politikken. Graden
av styring har vært varierende, selvfølgelig. En gang var den
en oppgave for den sterke kongemakt.
I nyere tid ble styringen særlig prekær for Oslo etter den
store byggeboomen på 1890-tallet, da markedskreftene ledet
byens utvikling. Da ble det reist boliger i et enormt tempo
med dårlige sanitærforhold og høy fortetningsgrad uten grønne
lunger. Ved århundreskiftet greide politikerne å få hånd om
byutviklingen gjennom lovverket. Under storparten av
1900-tallet ble derfor Oslo utviklet etter politisk plan og
med en myndig byplansjef som leder. Alt ble kanskje ikke
vellykket, men det skjedde i hvert fall under samfunnsmessig
styring.
Slik er det ikke i dag. Og når sjefen for Arkitekturmuseet,
seniorkurator Ulf Grønvold mandag roper et høyt varsku i
Aftenposten om hva som er i ferd med å skje i Oslo, er det ord
i rette tid. Grønvold tar utgangspunkt i planene for en
omveltning på Sentralstasjonen.
Her er det ikke lenger det statlige NSB som er utbygger, men
Rom Eiendom AS, som forvalter NSBs tidligere eiendommer. Rom
vil omforme området fra stasjon for reisende til
næringsvirksomhet for kunder.
De nye planene for Oslo Sentralstasjon ble presenter for noen
uker siden. Tegningene var både luftige og radikale. Men etter
at de ble presentert, ble det ingen offentlig debatt.
Det samme er skjedd med planene for Deichmanske bibliotek og
det nye Munch-museet som etter en genial politisk vri utført
av kulturminister Trond Giske og byrådsleder Erling Lae, nå er
overlatt Hav eiendom, som er Havnevesenets eiendomsselskap,
for videre utvikling.
Det som kjennetegner disse prosjektene er at de drives fram
som store kommersielle byggeprosjekter, og ikke som
fellesskapsprosjekter. Like fullt vil løsningen komme til å
prege bybildet i Oslo i flere hundre år. Vi vet fra før at det
er beinhard kommers som styrer utbyggingen i Bjørvika, der
Operaen lykkeligvis ble plassert.
Den såkalte barkoderekka langs jernbanesporene er blitt møtt
av en storm av protester mot den kompakte stengning mot sjøen
som den medfører, men det blir som utbyggeren vil. Slik ser
det ut til å gå med resten av området også.
Årsaken til dette er at det ikke er kommunen, men
halvoffentlige selskaper som driver fram utbyggingene. De
statseide selskapene opererer som rå kapitalister med
beinharde avkastningskrav og ledes av handlekraftige småkonger
som legger premissene for prosessene. Det er lenge siden
byplanleggingen i Oslo ble svekket som fagetat da byplansjefen
ble strippet for sin makt.
Den nye etatsdirektøren er underlagt politisk kontroll. Men i
stedet for å bruke makten til å gjøre styringen av
byutviklingen virkelig demokratisk, har byrådet overlatt byens
framtid til utbyggerinteressene som drives av ønsket om størst
mulig profitt.
Denne liberale idé er tuftet på den samme samfunnsforståelse
som Adam Smith begrunnet det kapitalistiske markedssystem: De
individuelt motiverte enkeltprosjekter vil bli til samfunnets
beste ved inngrep av en usynlige hånd.
Det som kjennetegner planprosessene er at alt skal gå fort,
akkurat som når skipsreder John Fredriksen tar beslutninger om
befraktningskontrakter.
Diskusjonen om hva man vil med byen, om de forskjellige
bymessige kvaliteter som er ønsket for en by i forvandling,
blir det liten til. Det tok bare ei uke fra Giske og Lae la
fram sin plan for museene og hovedbiblioteket før Hav eiendom
var i gang med arkitektkonkurransen, mens kommunen er
effektivt satt på sidelinjen. Det er utbygger som dikterer
konkurranseopplegget. Slik er byutviklingen i Oslo blitt en
texasvirksomhet som setter pris og profitt i første rekke,
mens kvalitet og form kommer i annen. Dette er tegn i tida, da
fellesskap er trengt tilbake for individuelle interesser.
«There is no such thing as society», sa Margaret Thatcher.
Det er knapt bygd så mye i noen periode i Oslos historie som
nå. Men det er antakelig heller ikke bygd så mange dårlige
boliger siden boligspekulasjonen i 1890-åra.
I store byggeprosjekter er det ikke satt av plass for grønne
lunger der barn og voksne kan nye fritida. Standarder som
bl.a. Husbanken sto som garantist for, er kastet over bord
mens prisene er gått opp.
Dette er unektelig et paradoks: Jo mer penger vi har, desto
mer overflatiske blir byggebeslutningene og desto dårligere
blir resultatet. Hvis ikke demokratiet greier å gjenerobre
makten over utbyggingsinteressene, blir vi sittende igjen med
mange skrale monumenter over vår tid.