VG Syv 30.03.2008

Tekst: CATHARINA JACOBSEN Foto: ROBERT EIK

FAKTA Margrethe Geelmuyden Alder: 46. Sivilstand: Gift med Hans Geelmuyden, ett barn. Brenner for: At byene skal beholde de grønne lungene, og at den amerikanske ambassaden ikke skal bygges i Husebyskogen.

Ildsjelerfaring: Startet innsamlingsaksjon for jordskjelvofre i Guatemala som liten jente.

Leder for Aksjon Vern Husebyskogen og leder for Nettverk for Vern av Grønne Lunger.

Aktuell: Oslo bystyre har vedtatt at det ikke skal gis rammetillatelse for bygging av den amerikanske ambassaden i Husebyskogen før saken er ferdigbehandlet i rettssystemet. Den amerikanske ambassadøren, Benson K. Whitney, har gjort det klart at han misliker at politikerne blander seg inn i saken. Sentralt i lokaliseringskampen står Margrethe Geelmuyden.

Vite mer:

www.gronnelunger.no og

www.vernhusebyskogen.no

-

Margrethe Geelmuyden (46) tar oss med til «åstedet», til Husebyskogen, grøntområdet i hennes nabolag som noen kaller et kratt. Her vil USA ha sin ambassade. I fire år har aksjonsgruppen hun leder, stukket kjepper i hjulene for USAs planer om ny ambassade i Husebyskogen. Etter Oslo bystyres vedtak 31. januar må amerikanerne trolig vente i halvannet år til før de kan starte«« byggingen, dersom de får medhold i rettsapparatet. Ambassadør Benson K. Whitney er skuffet.

«Det har, så vidt vi erfarer, aldri vært vanlig praksis for kommunen å stoppe rammetillatelser av slike grunner tidligere...» het det i pressemeldingen ambassaden sendte ut. Der minnet ambassadøren også om at terrortrusselen mot diplomatiske mål er reell.

Ingen har så langt ønsket den amerikanske ambassaden velkommen noe sted, så hvor mener aksjonistlederen at den bør ligge? Så langt unna hennes hjem som mulig?

- Nei, svarer Margrethe der hun forserer bladløse grener over speilblank is en grå februardag.

- De kan flytte inn i bygningen til Forsvarets overkommando rett der borte, sier hun og peker.

- Det var ledig. Men de får ikke lov til å ødelegge dette, sier hun og skuer utover jordene og kollen som kampen står om. Hun hutrer i den sure vinden. Så smiler hun.

- Jeg har ikke møtt ett menneske som ikke ønsker grønne lunger.

Margrethe Geelmuyden byr på kaffe i hvite krus i sitt mørkebrune trehus. Her har hun bodd i fem år sammen med ektemannen Hans og datteren Emma (5). Her er det lys og luft, harmoni og ro, til tross for en telefon som jevnlig ringer om oppmerksomhet.

Selv er hun akkurat så naturskjønn som en kan vente seg av en dame som dyrker friluftslivet i stedet for å sitte inne og file negler. Oslo-dialekten skjuler helt at hun levde sine 20 første år i Bergen. Slekta er full av akademikere. Hun er endt opp som språkmektig (japansk / tysk / spansk) kommunikasjonsrådgiver, og hennes nedarvede holdning til etterrettelighet er viktig i alt hun foretar seg.

- Jeg henter ro, krefter, inspirasjon, glede og sunnhet fra naturen. Det er gjort mye forskning som viser at det grønne er godt for oss mennesker og vår sjelefred.

- Mye faller på plass hvis man går seg en tur. Mot slutten av uka hender det for eksempel at Hans og jeg kan være litt småirritert på hverandre. Derfor har vi barnevakt en gang hver helg, og da går vi tur. Av og til bare går vi, av og til snakker vi litt. Og hver gang kommer vi hjem som kjærester. Det er god og billig parterapi!

Etter at hun fikk sitt etterlengtede barn som 41-åring, har Margrethe hatt permisjon fra jobben i ektemannens firma, Geelmuyden.Kiese. Lederfunksjonen i Aksjon Vern Husebyskogen og Nettverk for Grønne Lunger har fylt dagene.

- Så lenge jeg holder på med ambassadesaken, kan jeg ikke gjøre noe annet. Intensiteten går i bølger, men når det skjer noe, må man kunne svare der og da, og mediene krever jo alltid umiddelbar respons.

Mange tror at hun hater Amerika, men det er ikke riktig. Hun har faktisk bodd der i flere år. Fundamentet for engasjementet hennes er at naturen er stemmeløs, og den svakeste part i samfunnet vårt.

- Naturen taper alltid fordi alle andre interesser har en røst. Samfunnsøkonomi og bedriftsøkonomi er ikke det samme. Du kan ikke måle alt. Hva er for eksempel verdien av sjelefred? Hvem skal sette den?

Selv om hun ikke er medlem av et politisk parti, er hun ikke det minst i tvil om at det hun har holdt på med de siste tre-fire årene, faktisk er politikk.

- Mitt grunnsyn er at det som er svakt i samfunnet, må få beskyttelse. På den andre siden er jeg tilhenger av å bevare det som er verdifullt. Så man kan vel si at jeg både er radikal og konservativ.

Ambassadesaken vekker sterke følelser. Hun får ofte spørsmål om hun tror at hun blir overvåket og avlyttet.

- Jeg pleier å svare at jeg håper det, for da vil de skjønne at vi ikke har noe å skjule, og få med seg alle de gode argumentene våre.

Mange har lurt på om det ikke er farlig å legge seg ut med verdens eneste supermakt, slik hun har gjort i full offentlighet de siste årene.

- Når man utfordrer makten, får man svar. Det må man venne seg til og være glad for.

Aksjonsgruppen som jobber aktivt for å verne Husebyskogen, er ikke stor. Geelmuyden sier kjernen er tre godt voksne herrer og syv «kjerringer».

- En formidabel motstander for George Bush! ler hun.

På internsjargongen omtales provokasjoner og utfall fra motparten som «svarte engler» fordi de ofte kan være verdifulle bidrag til å holde gløden oppe og skjerpe innsatsen.

Bare én gang har hun følt seg skremt og redd. Det var da daværende ordfører i Oslo, Per Ditlev-Simonsen, i et innlegg i Aftenposten 20. oktober 2005 avsluttet med følgende setning:

«Jeg håper partiene og hver enkelt representant tar dette ansvaret inn over seg, og helt spesielt håper jeg at de anti-amerikanske holdningene man fornemmer at ligger under en del av argumentasjonen ikke får gjennomslag.»

- Da tenkte jeg «jøss». Motmakten var større enn jeg hadde trodd på forhånd.

Margrethe Geelmuyden er blitt anklaget for å være «ressurssterk» og tilhøre en «elite». Men ambassadesaken og andre vernesaker har lært henne at det ikke handler så mye om ressurser som om det å orke å kjempe. Ikke minst gjelder det i alle kampene om offentlig innsyn i dokumenter og forvaltningens saksgang.

- De politiske prosessene er for kompliserte. Samfunnet vårt trenger opplæring i hvordan vi kan delta i demokratiet, for dem som styrer, motarbeider ofte involvering. De trenerer og trenerer og satser på at folk til slutt gir opp. Jeg skjønner at det er ubehagelig for makten å bli testet, men det er faktisk meningen at vi skal gjøre det.

Hun forteller om en kvinne i aksjonsgruppen som har brukt natt etter natt på å skrive til Plan- og bygningsetaten og kreve innsyn i saksdokumenter. Det er en møysommelig og slitsom prosess som til slutt kan ende opp hos Fylkesmannen eller Sivilombudsmannen.

- Problemet med naboaksjoner er at de som regel ikke har penger, og at de ikke er proffe. Ofte blir de marginalisert og sjikanert og avfeid med at «naboer klager alltid».

Men, understreker Margrethe Geelmuyden: Naboaksjoner er viktige og nødvendige, og av og til lykkes de. Hun sitter med en oversikt som viser at 25 friområder i Oslo ble forsøkt bygget ned i løpet av forrige bystyreperiode. Halvparten ble stoppet av naboaksjoner.

- Byen blir mer og mer kompakt. Det er en fordel fordi vi trenger mindre transport. Men vi må ha muligheten til rekreasjon; vi må ha 100-meterskogen i nærheten. Ikke minst må barna ha lekeområder.

- Hvis ingen reiser seg og løfter vernet, sier Margrethe Geelmuyden og bøyer seg ned for å ta tak i en imaginær innhegning som hun langsomt hever foran seg, - så skjer det ingenting. Da forsvinner stadig mer av byens grønne lunger.

Hun får jevnlig telefoner fra mennesker i andre byer som beskriver det samme bildet. Dette er ikke et Oslo-fenomen.

Margrethe Geelmuyden har gjort seg noen tanker om frivillig arbeid. Man skal ikke bli overrasket dersom disse erfaringene havner i bokform før eller siden.

- Frivillig arbeid er nettopp det: Frivillig arbeid. Derfor kan man ikke kreve noe av noen. Man kan bare støtte hverandre og takke hverandre. Det er viktig at alle får all tilgjengelig informasjon.

Som leder for Aksjon Vern Husebyskogen og representant for 6000 husstander og 20000 mennesker, har Margrethe Geelmuyden aldri bedt noen om å gjøre noe som helst.

- Folk i nærmiljøet her er flinke til å takke og flinke til å stille opp. Det er viktig. Man må være forberedt på at det kan være tøft og tungt, men hvis man er mange, går det lettere.

- Jeg har jobbet med aksjonsgrupper over hele byen. Jeg har sett at de som virkelig har troen på at det nytter, de får det til. De som tviler på at det nytter, gir opp og taper kampen.

Hun har lært et og annet om juks også. Ordet «juks» går ofte igjen når hun legger ut om ambassadesaken.

- Problemet med vår sak er at den er vanskelig. Den inneholder elementer som en inhabil byrådsleder, en forfalsket sikkerhetsrapport og utallige forsøk på hemmelighold. Vi har prøvd å være innmari saklige, det er ikke lett. Vi har tapt i bystyret, i tingretten og hos Fylkesmannen.

- Jeg får ofte spørsmål om jeg tror vi kommer til å vinne i Høyesterett. Det tenker jeg ikke på. Dette er en viktig sak, og vi gjør så godt vi kan.

-

7 KJAPPE

1. På søndager pleier jeg å... være ute sammen med familien.

2. Hvis jeg hadde tid, ville jeg... Jeg har tid. Jeg ville ikke gjort noe annet enn jeg har gjort.

3. Jeg angrer på at jeg ikke... var tøffere til å kreve habile embetsfolk.

4. Menneskene som har engasjert meg mest er... foreldrene mine.

5. Jeg blir motløs... når det er for sent å gjøre noe.

6. Du ser meg aldri i demonstrasjonstog for... bredere bilveier.

7. På gravsteinen min skal det stå...«Takk».