Boligkvalitet på retur

Aftenposten Aften 2. desember 2008

Målet for boligpolitikken kan ikke bare være et spørsmål om hva folk kjøper, men i like stor grad hva samfunnet er best tjent med.

Av Jon Guttu , forsker, Norsk institutt for by- og regions-forskning (NIBR), Bård Isdahl, arkitekt, Norsk Form, Lene Schmidt, forsker, NIBR,
Sven Erik Svendsen , professor, Norges teknisk- naturvitenskapelige universitet

Grønlandskvartalene. Boligsektoren har stor betydning for folks levekår og velvære, og de fleste har vel etter hver oppdaget at den også er viktig for økonomien - på ulike nivåer. Her som på de fleste andre samfunnsområder, må det være et overordnet mål at det foregår en kvalitetsmessig utvikling, og ett viktig virkemiddel i den forbindelse er en kritisk diskusjon om planlegging og utforming.

Det er imidlertid knyttet en stor utfordring til slik kritisk virksomhet: Den kan i verste fall føre til en stigmatisering av beboerne i de boligområdene som blir trukket inn i en slik diskusjon.

Manglet kritiske innspill

Bakgrunnen for Byboligaksjonen 08 som ble dannet av noen fagfolk før sommeren, var blant annet et langvarig fravær av slike kritiske innspill. Vi oppfordret myndighetene til å ta mer ansvar for by- og boligutviklingen. Nyere forskningsrapporter dokumenterer at kvaliteten i det som er bygget av boliger i de to siste tiårene har gått merkbart ned. Spesielt la vi vekt på faktorer som høye tettheter, på utformingen av uterom og på barns oppvekstvilkår i nye byboligprosjekter.

Grøntområder under press

Vi skrev at mange av de nye boligprosjektene har trange og lite brukbare uterom med dårlige sol- og lysforhold, de er ensformige og åpner ikke for variert bruk. Videre at avstanden fra boligene til parker, lekeplasser og grønne lunger ofte er for stor og tilgjengeligheten vanskelig på grunn av trafikk. Samtidig er byens grøntområder stadig under press for utbygging. I det hele tatt tilfredsstiller ikke utemiljøene barns behov for arealkrevende lek, noe som burde være et grunnleggende krav i alle byområder.

Ikke det verste eksempel

Da arkitekt og forsker Jon Guttu fra NIBR - en av initiativtagerne bak Byboligaksjonen - i en reportasje i Aftenposten 16. oktober viste til Grønlandskvartalene i Oslo, var dette naturlig ut fra vår generelle kritikk. Dette er et typisk, og kvalitetsmessig dårlig, men sikkert ikke det verste eksempelet på det som nå bygges innenfor en markedsdominert byutvikling. Naturlig nok misliker de som står bak prosjektet omtalen, og Hans Thomas Knudtzon fra utbyggeren Pecunia og en av konsulentene, Ole Falk Fredriksen, fikk en helside i Aftenpostens boligdel 8. november til å slå kritikken tilbake.

Det er bra at de står frem og forklarer hva de har bygget. På den måten blir det mulig å føre en diskusjon om nettopp kvaliteten i de bygde omgivelsene. Dette setter vi stor pris på fordi det jo var noe av hensikten med å sette i gang aksjonen.

Bør ikke overraske PBE

De synes det blir feil å kritisere et område som ikke er avsluttet, med blant annet uferdige uterom. Området er imidlertid innflyttet og visse forhold kan en ta stilling til, eller sagt på en annen måte: de kunne Plan- og bygningsetaten (PBE) tatt stilling til i allerede i saksbehandlingen, og kritikken vi retter burde ikke nå komme som en overraskelse på noen - i alle fall ikke på fagfolk.

PBE-direktøren har uttalt at hun mener det dreier seg om et godt område og signaliserer dermed at det har de kvalitetene vi bør strekke oss etter. Området burde dermed egne seg godt for en diskusjon omkring kvaliteter i nye byboligprosjekter, og spesielt de som er knyttet til omfanget og utformingen av uterommene.

Manglende privatliv

Blokkene og rommene mellom er der, og bygningene er høye og ligger meget tett, noe som har konsekvenser for solinnfallet på balkonger og på bakken - spesielt på vinterstid. Undersøkelser viser at sol i og utenfor boligen er noe folk i veldig liten grad er villige til å renonsere på. Når husene ligger tett, innebærer det også innsyn i leilighetene og dermed manglende privatliv.

«Vi mener at utgangspunktet for mye av kritikken er feil og bygger på en utdatert oppfatning av folks ønsker og krav til en moderne bybolig» sier de, men konkretiserer ikke hva disse ønskene og kravene er. De påpeke at flere en- og to-persons husholdninger enn barnefamilier i dag søker til boliger sentralt i byen, og har selvsagt rett i det.

Plass for barn

Det er likevel nødvendig å sørge for en bredere boligsammensetning, for ingen kan planlegge hvor det skal bo barn - hverken i dag eller på lengre sikt.

Målet for utbyggingen har vært å bygge for folk flest, og det vil si en salgsprisen pr. leilighet under to millioner kroner. Hva byggeprisen og profitten er, sier de imidlertid ingenting om. Dersom det er salgsprisen som er årsaken til høye tettheter, er det noe som må løftes opp på den politiske dagsorden.

Videre sier de at både unge og voksne som ønsker å bo i sentrum, bruker byen mer aktivt i dag enn man forutsatte i etterkrigstidens «sovebyer». Ja, unge og voksne bruker det nærmeste nabolaget mindre i indre by enn i drabantbyen. Men dette gjelder ikke barna - både de som flytter inn i dag og de som kommer. Utbyggerne hevder videre at det må stilles helt andre krav til den moderne byboligen i utforming og utearealer. Hvilke nye krav sikter de da til, og hvor finnes de nye og utradisjonelle kvalitetene i Grønlandskvartalene?

Må gi kvaliteter

Ett hovedkrav som må stilles til slike omfattende byområder er at de forholder seg til byen og gir noen kvaliteter tilbake. I dette tilfelle er lite å finne å så måte. Teaterplassen er fin og hever kvaliteten i området, men den kan ikke regnes som et fullverdig supplement.

Utnyttelse på 300 prosent

Området har en utnyttelsesgrad i størrelsesorden 300 prosent, og det betyr etter PBEs generelle vurderinger at slike områder - uavhengig av utforming - trenger supplerende utearealer i nabolaget. Når selve boligområdet må avlåses, gir dette på den ene siden trygge utfoldelsesmuligheter for barn, forutsatt at det er lagt til rette for det. På den andre siden begrenser selvsagt også slike tiltak barns bevegelse i nærområdet.

Det er viktig å understreke at våre innvendinger mot prosjekter som Grønlandskvartalene ikke bare retter seg mot dem som direkte har ansvaret for utførelsen, men like mye mot myndigheter som Plan- og bygningsetaten som har anbefalt at slike prosjekter kan gjennomføres, politikere som har vedtatt dem og Husbanken som ifølge utbyggeren har godkjent planene.

Loven må forbedres

Generelt utnytter utbyggere og konsulenter regler og lovverk til egen fordel. Sentrale politikere må nå forbedre plan- og bygningsloven og «Rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planleggingen», for å begrense dette spillerommet.

Målet for boligpolitikken kan ikke bare være et spørsmål om hva folk kjøper, men i like stor grad hva samfunnet er best tjent med. Hvis vi fortsetter en byutvikling med reduserte kvalitetskrav vil både beboere og samfunnet tape på sikt.